Jeg vet at jeg forhaster meg. Hele livet forhaster jeg meg. Før jeg vet det, sitter jeg der i godstolen. Må trekke i snora for å klare å reise meg opp, og trenger to mennesker til å hjelpe meg å dusje. Jeg forhaster meg, for å rekke alt det jeg tror jeg må rekke. Allikevel går tiden alt for sakte.
Og dette er min skjebnes ironi
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
du skriver masse fint du og!
Legg inn en kommentar